Hvor er alle limstiftene blitt av? Om engler, superhelter og hverdagsmysterier

Jeg husker godt når jeg var liten, og ønsket meg mer magi i livet mitt. Et ønske var å kunne fly, eller gjøre seg bitte liten. De fleste føler seg helt vanlige, men drømmer kanskje likevel om å være spesielle. Sånn som Supermann, verdens sterkeste mann med mange superkrefter. Likevel er han helt vanlig, på kanten til å være superkjedelig i det private. For ikke å snakke om Spider-Man, den tøffeste av alle superhelter, som er en kjedelig nerd i det private. En som sliter med pengeproblemer, venner og damer. Ja, til og med skolen er litt problematisk, han er flink, men det er ikke lett å få gjort leksene når man må sloss mot superkriminelle hele tiden. Dessverre hadde aldri jeg så gode unnskyldninger. Nåja, vi går vel de fleste med forskjellige typer ønsker om å være spesielle. Derfor er superhelter populære, og Harry Potter, for eksempel. Disse historiene er ikke bare underholdning, men lar oss leve ut drømmene våre, en liten stund. Men det begynner å bli lenge siden nå, at jeg virkelig drømte om superkrefter.

Så jeg har innfunnet meg med at jeg må leve et vanlig liv. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at de som hører engler og ser spøkelser, ønsker seg noe av det samme som jeg ønsket meg som barn. Mer magi i livet, mer mystikk. De ønsker seg en høyere himmel og mer glans over livet. Det kan jo være et fromt ønske, det. For det er ikke fritt for at det kan bli grått og traurig for noen og enhver. Mange vil hevde at det finne mer mellom himmel og jord, enn andre steder. Selv er jeg mer skeptisk. Ikke bare fordi det som er mellom himmel og jord er en tynn hinne rundt vår lille klode, et fnugg i et uendelig univers. Så det er jo nesten nødt til være mer andre steder, enn mellom vår himmel og jord. Men jeg er også skeptisk fordi jeg ikke har opplevd noe som jeg kan kalle overnaturlig. Jeg faktisk så skeptisk av meg, at jeg tror et Elvis er død. Ingen engler hvisker meg i øret, ingen spøkelser på loftet og ingen troll i skogen. Uten at jeg synes livet er kjedelig av den grunn.

For det er noen mysterier i mitt liv også. For eksempel kan jeg ikke huske å i det hele tatt i hele mitt liv, å ha brukt opp en limstift. Tatt det siste limstrøket, satt korken på for siste gang og kastet den i søpla. Likevel må jeg kjøpe nye, rett som det er, for når jeg trenger dem og leter er de som sunket i jorden. De blir borte. Man skulle jo da kanskje tro at man kunne finne en haug halvbrukte limstifter når man rydder i huset. Men det har aldri skjedd. De er tapt for alltid. Det er kanskje det største mysteriet i mitt liv. Mysteriet med de bortkomne limstiftene. Plagsomt nok for meg, men det er ingen grunn til å ringe Åndenes Makt. Eller kanskje. Hadde jeg vært mer åndelig åpen, hadde jeg kanskje fått et svar. Kanskje er det lånere? Kanskje finnes det limeånder, altså en type bankeånder uten hammer?

Publisert i Ingen kategori, strøtanker | Merket med , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Poesi og lyrikk

Strunge sa noe om at all god poesi er politisk, fordi den beskjeftiger seg med en virkelighet politikerne ikke forstår. Poesi er viktig. Vi trenger et motspråk. Vi trenger et langsomt språk.

Publisert i litteratur, poesi, politikk, skrive | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Academia, et sosialt nettsted for akademikere

Ja, jeg vet ikke om et sosialt nettsted for akademikere kommer til å ta like mye av som Facebook, men jeg har laget meg en profilAcademia. Dermed er flere artikler jeg har skrevet nå tilgjengelig for å leses på nett, eller for nedlasting.

Publisert i Ingen kategori | Legg igjen en kommentar

Den perfekte julegave?

Noen har sagt at om man eier mer enn fem ting, så er det tingene som eier deg. Gjett om jeg er eid av tingene! Fem er et ufattelig lavt tall når det gjelder å telle ting i våre dager. Antagelig har man fem uunnværlige ting, bare i lommene, når man går ut av døra hjemme. For eksempel lommekniv, mp3-spiller, digitalkamera, mobiltelefon og nøkkelknippe med lommelykt. I bilen har vi sikkert mengder av andre ting, og huset er selvsagt rimelig fylt opp. Mye er like selvsagt nødvendigheter og enda mer er kjekt å ha, dessuten finnes det en del ting som faller utenfor de fleste kategorier. Vi er rett og slett eiere av ting, og da med logikken fra åpningssitatet, eid av tingene. Sånn er det for de fleste av oss, vi har det meste vi trenger og enda mer. Stort sett er det både greit og fint, men når jula nærmer seg blir det til et problem. Kanskje til et større problem for slekt og venner enn for oss selv, men vi får selv et problem i forhold til egen slekt og egne venner.

For hva skal man kjøpe i julegave til en som har alt? Hva skal man selv ønske seg? Det er klart, noe ønsker en seg jo. En ny bil hadde vært fint – og et større hus å putte alle tingene i. Men det er jo ikke noe å putte under grana. Det er med andre ord rimelig vrient å komme på fornuftige ting til julenissens gaveliste. For så vidt er det å problem som er til å leve med, det er rett og slett noe man kan skyve over på andre. Verre er det andre veien, hva kan man gi til de som har alt, eller i hvert fall det meste? At jeg ikke er den eneste med slike vanskeligheter blir bekreftet nesten daglig nå i førjulstida. Hver dag er postkassa full av kulørt reklame for all verdens duppeditter og dingsebomser, kort sagt stæsj. Kremmerne vet å benytte seg av våre behov for den perfekte gaven. Det finnes rett og slett ingen ende på ting som det er mulig å få kjøpt. Ting de færreste ante at de manglet, langt mindre at de ønsket seg.

Hadde du alt fra før, trodde du? Hva med et do-sete med innebygd musikk? Radio til dusjen? Elektrisk visp til cocktailen? Musematte med kalkulator? Kanskje ikke helt ubrukelige ting, men ikke akkurat nødvendige heller. Straffen for å ha det meste fra før, er at man får enda mer som gjør det enda vanskeligere å kjøpe gaver ved neste anledning. En ganske sprø spiral. Den perfekte gaven har blitt erstattet av den artige gaven. Vi jakter etter noe som overrasker, kanskje mer enn det gleder. Det blir en hvileløs jakt etter noe å gi bort og varehus fulle av folk. Menneskenes samfunnsmessige utvikling har av noen blitt beskrevet som at vi har gått fra undersott til medborger til kunde. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hva de mener. Likevel skal det ikke glemmes at det er en glede ved å gi gaver. Det er trist om julegaveinnkjøp bare blir stress og raske løsninger. Dessuten, husk at det er tanken som teller. GOD JUL!

Publisert i Ingen kategori, strøtanker | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvem er denne karen med skjegg og lue på?

Ja, da tenker jeg ikke på den rare, lille fyren i helikopter som gir pulver til små barn. Nei, jeg tenker på den store karen, som han der blåkledde prøver å ligne på. For det er litt snålt med en sånn noe overvektig fyr som prøver å presse seg ned i pipene hos folk. Dessuten har han full oversikt over hva vi driver med. Det er litt ekkelt, men han vet alt om hvor snille eller slemme vi har vært. Nei, jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenger, jeg tenker selvsagt på Julenissen. Han må jo være en sann drøm for etterretningspolitiet i en hvilken som helst stat. Ikke bare vet han alt, men vi ønsker jo at han skal vite det også. De færreste drømmer om å holde noe hemmelig for Julenissen. En liten, tjukk og blid piperøyker som slipper inn i et hvert hjem. CIA må være grønne av misunnelse. Men heldigvis er Julenissen en grei kar, som ikke misbruker evnene sine.

Men så nedstammer han jo direkte fra en helgen, og helgener er jo kjent for å være rimelig greie – ja, rent ut sagt, fromme. Det må vel kunne sies at St. Nikolas kan være fornøyd med etterkommeren sin. Bortsett fra det her med piperøykinga, er det lite å utsette på Julenissen. Stamfaren Nikolas var populær over hele Europa i middelalderen, tusenvis av kirker ble tilegnet han. Vi har jo vår egen Nikolas-kirke her i Sarpsborg, nå er det bare en ruin igjen, men dog. Dessverre ble det slutt og stille på Nikolas-kulten i Europa etter reformasjonen, og den forsvant i alle protestantiske land. Bortsett fra i Nederland. Men de er jo litt alternative der. Kanskje var det der han begynte å røyke pipe også? Uansett, de tok med seg skikken med Sinterklaas til New Amsterdam, det som nå er New York City i Amerika. Kanskje var det der han la litt på seg? Men visste du at det var der han begynte med reinsdyr, slede og piperklatring?

Det aller meste av det vi forbinder med Julenissen kan vi faktisk spore tilbake til en manns fantasi. Clement Clarke Moore skrev i 1822 et dikt for familien sin. En avis plukket opp diktet, det ble gjenopptrykket i magasiner og spredte seg som ild i tørt gress. Diktet heter ”The Night Before Christmas”, og her finner vi alle de kjente Julenisse-tinga, som reinsdyr, slede, pipeklatring og sekken med julegaver. Bare les diktet selv og se. Men utseende skyldes vel mer Coca-Cola enn noe annet. Haddon Sundblom malte en serie med Julenisser for colareklame, som ble trykket mellom 1931 og 1964. Der har vi nissen, sånn vi kjenner han i dag. Fra middelaldersk helgenkult til amerikansk og jovial brusdrikker. Han har altså forandret seg litt på veien fra Europa til Amerika og tilbake igjen. Nå har han blitt en mer eller mindre naturlig del av julefeiringen verden rundt og en vi gjerne vil at barna våre skal tro litt sånn delvis på. HO HO HO!

Publisert i strøtanker | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva er det der, borte i skogen ett sted?

20111105-085610.jpg

Publisert i strøtanker | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Sommerfugl

©Stefan Andreas Sture

Publisert i Ingen kategori, poesi, strøtanker | Merket med , | Legg igjen en kommentar

En norsklærers død

Vil gjerne gjøre oppmerskom på denne kronikken.

Publisert i politikk, skole | Merket med , , , , , | 1 kommentar

VIRKELIGHETEN ER BEST PÅ TV

Merkelig med ting. Livet, universet og alt. Mye er som det var, mangt og mye forandrer seg. Virkeligheten, for eksempel, er jo ikke lenger hva den var. Den har fått utenlandsk navn; reality, og er bare på tv. Enn så lenge – det jobbes jo hele tiden med nye og groovy konsepter her. Det er mye som er rart med den nye virkeligheten, virkelighets-tv, men noe jeg synes er foruroligende er at man må søke for å få være med. Blant tusenvis av søkere blir noen få plukket ut. Hva med alle de som ikke ble plukket ut – og enda verre, hva med oss som ikke en gang har tenkt på å søke? Er vi for evig og alltid fordømt til et liv utenfor virkeligheten? Eller er det bare et liv utenfor tv vi er dømt til? Det er selvsagt ille nok, men noe jeg kan – med litt hjelp – lære meg å leve med. I gamle dager kunne man melde seg ut, droppe ut, og det helt uten å fylle ut et eneste skjema med vedlagt bilde. Nå må man være på alerten for å ikke bli droppa ut. Slitsomt, spør du meg.

Så er det de som søker, da. Hva slags folk er det? Hva for en merittliste må man ha for å være verdig virkeligheten? Det er jo et fantastisk skussmål; du er god nok for virkeligheten. Antagelig er jeg både utdatert og droppa – for jeg synes merkelig mange av disse virkelighets-folka på virkelighets-tv virker helt uvirkelige. De er liksom litt for drøye, virker det som. Mye av det de utsettes for er langt utenfor min hverdag og virkelighet også. Takk for det, som man sier. En helt vanlig uke er innholdsrik, spennende og slitsom nok, selv om jeg ikke behøver å være redd for å bli stemt ut av publikum. Naturen er best på bilder, film er best på kino og virkeligheten er best på tv. Tja. Men bare tenk gjennom konsepter som reality-avis, reality-bok og reality-jobb. Ja, ikke sant? Det frister jo ikke i det hele tatt. Men hva er Dagsrevyen og Norge Rundt, når det ikke er virkelighets-tv?

Sannheten er vel, trist og traurig nok, at såkalt virkelighets-tv rett og slett er juge-tv? Vi vet det jo. Unaturlige omgivelser, håndplukka bråkmakere, uforutsette hindringer, pengepremier og timevis av opptak klippet ned til førti minutter kjapp underholdning. Sirkus for borgere som holder seg med sitt eget brød. Eller i det minste sitt eget potetgull. Men det er jo så spennende å se vanlige folk på tv. Den usminka virkeligheten. For noen år siden leste jeg om en undersøkelse gjort blant amerikanske skolebarn. De skulle svare på hvilke tv-program de likte og hvorfor. Det viste seg at de foretrakk The Simpsons framfor The Cosby Show, dere husker The Cosby Show? Grunnen var at de syntes The Simpsons var mer troverdig. Som vi alle vet så imiterer kunsten livet og noen ganger imiterer livet kunsten. Dette er slik livet burde være, så jeg later som. Men hva når virkelighets-livet har blitt et tv-show og du ikke kan skifte kanal?

Publisert i strøtanker | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Forkurs på vgs?

Noen hevder at det hjelper med et forkurs. Det er altså for alle de elevene som ikke har nok forkunnskaper, se forrige innlegg her på Parergon.

Publisert i Ingen kategori | Legg igjen en kommentar