Hvor er alle limstiftene blitt av? Om engler, superhelter og hverdagsmysterier

Jeg husker godt når jeg var liten, og ønsket meg mer magi i livet mitt. Et ønske var å kunne fly, eller gjøre seg bitte liten. De fleste føler seg helt vanlige, men drømmer kanskje likevel om å være spesielle. Sånn som Supermann, verdens sterkeste mann med mange superkrefter. Likevel er han helt vanlig, på kanten til å være superkjedelig i det private. For ikke å snakke om Spider-Man, den tøffeste av alle superhelter, som er en kjedelig nerd i det private. En som sliter med pengeproblemer, venner og damer. Ja, til og med skolen er litt problematisk, han er flink, men det er ikke lett å få gjort leksene når man må sloss mot superkriminelle hele tiden. Dessverre hadde aldri jeg så gode unnskyldninger. Nåja, vi går vel de fleste med forskjellige typer ønsker om å være spesielle. Derfor er superhelter populære, og Harry Potter, for eksempel. Disse historiene er ikke bare underholdning, men lar oss leve ut drømmene våre, en liten stund. Men det begynner å bli lenge siden nå, at jeg virkelig drømte om superkrefter.

Så jeg har innfunnet meg med at jeg må leve et vanlig liv. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at de som hører engler og ser spøkelser, ønsker seg noe av det samme som jeg ønsket meg som barn. Mer magi i livet, mer mystikk. De ønsker seg en høyere himmel og mer glans over livet. Det kan jo være et fromt ønske, det. For det er ikke fritt for at det kan bli grått og traurig for noen og enhver. Mange vil hevde at det finne mer mellom himmel og jord, enn andre steder. Selv er jeg mer skeptisk. Ikke bare fordi det som er mellom himmel og jord er en tynn hinne rundt vår lille klode, et fnugg i et uendelig univers. Så det er jo nesten nødt til være mer andre steder, enn mellom vår himmel og jord. Men jeg er også skeptisk fordi jeg ikke har opplevd noe som jeg kan kalle overnaturlig. Jeg faktisk så skeptisk av meg, at jeg tror et Elvis er død. Ingen engler hvisker meg i øret, ingen spøkelser på loftet og ingen troll i skogen. Uten at jeg synes livet er kjedelig av den grunn.

For det er noen mysterier i mitt liv også. For eksempel kan jeg ikke huske å i det hele tatt i hele mitt liv, å ha brukt opp en limstift. Tatt det siste limstrøket, satt korken på for siste gang og kastet den i søpla. Likevel må jeg kjøpe nye, rett som det er, for når jeg trenger dem og leter er de som sunket i jorden. De blir borte. Man skulle jo da kanskje tro at man kunne finne en haug halvbrukte limstifter når man rydder i huset. Men det har aldri skjedd. De er tapt for alltid. Det er kanskje det største mysteriet i mitt liv. Mysteriet med de bortkomne limstiftene. Plagsomt nok for meg, men det er ingen grunn til å ringe Åndenes Makt. Eller kanskje. Hadde jeg vært mer åndelig åpen, hadde jeg kanskje fått et svar. Kanskje er det lånere? Kanskje finnes det limeånder, altså en type bankeånder uten hammer?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ingen kategori, strøtanker og merket med , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Hvor er alle limstiftene blitt av? Om engler, superhelter og hverdagsmysterier

  1. Sikker på at det ikke er fruen? Det er et mysterium for meg at ingen andre i familien (min, vel å merke) klarer å kaste noe som åpenbart er modent for søppelkassa. Eller klarer å sette på lokket på limstiften. For gjør man ikke det – bare én gang, bare én time, så er limet ødelagt. Og da kaster mor det, som regel uten å informere resten av familien. Bare for å banke det inn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s