Hva skal du bli når du blir stor?

Hvordan blir vi tilslutt de vi er? Svarene er mange og varierte, det som ikke skyldes arv, skyldes antagelig miljø. Arv er arv, og det er lite vi kan gjøre med. Eplet faller, som kjent, ikke så langt fra stammen – men du verden så langt det kan trille. Så det er utvilsomt at vi lar oss forme mye av miljøet. Men hva er nå dette miljøet? Jo, det er selvsagt folk rundt oss, de folka vi kjenner, bryr oss om og ser opp til. Dessuten er det de rundt oss som ønsker å overføre sine idealer på oss. Først og fremst dreier det seg nok om familien, det vi ikke arver fra dem får vi altså inn andre veier. Men det kan også være naboer, lærere og ikke minst venner. Sånn har det jo liksom alltid vært. Vi har lært våre idealer fra våre nærmeste. Døtre ble som sine mødre og sønner ble det samme som sine fedre. Likte man ikke den muligheten, dro man til sjøs. Jentene hadde ikke så mange valg. Ville man absolutt se opp til noen utenfor familien, så var det ikke heller så mange valg. Det var selvsagt Jesus, og for katolikkene også helgener. Var man mindre fredsommelig fantes det krigsmenn og konger man kunne se opp til.

Alt det har forandret seg drastisk. Til tross for at vi har gått fra storfamilie til kjernefamilie, så forholder vi oss nok til langt flere i oppvekstårene, enn våre forfedre. Ikke bare forholder vi oss til mange flere, men vi forholder oss også til mange vi aldri møter i virkeligheten. Det er noe som jeg vil anta er rimelig nytt i menneskehetens historie. Det er klart at vi alltid har hørt historier om kjente personligheter, enten de hørte til hoffet eller nabolandsbyen. Fortellinger og eventyr har også blitt fortalt, det er klart. Antagelig har vi aldri brukt så mye tid på fiksjon som vi gjør nå, med tv-serier, bøker, tegneserier og filmer. Men fiksjoner er jo en ting, noe annet er jo alle de forbildene vi skaffer oss uten å treffe dem. Elvis Presley var jo blant de aller første svære idolene. På femtitallet fikk vi de første ungdommene, og med dem fikk vi den første ungdomsmusikken – altså rock n’ roll. Da besvimte jenter bare de så den kjekke og hoftesvingende smørsangeren på tv. Gutta, de som ikke besvimte, bestemte seg for å bli rockestjerner istedenfor å følge i fars fotspor. Så det er sikkert godt for både variasjonen, og samfunnsutviklingen, at ungdommen søker ut over den nære familien etter forbilder.

Vi trenger forbilder for å ”finne oss sjæl” og for å bli oss selv. Er man skrivelysten ser man kanskje opp til forfattere og er man musikkinteressert ser man opp til popstjerner. Først prøver man kanskje å ligne mest mulig på idolet sitt, sånn som alle ungjentene som så ut som Madonna på åttitallet. Siden prøver man nok å forme seg selv også i kontrast til tidligere forbilder. Seg selv blir man kanskje ikke fullt ut før man har klart å skjule sine forbilder?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i politikk, skole, strøtanker og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s