Forsvarstale for pytten

Langen med Patmos

Det er skrevet så mye om havet. Poesiens evige tema; livet, døden og havet. Men jeg er fra Sarpsborg. For meg er vann først og fremst pytten, sildrebekken og tjernet. Og det eneste som bølger her er åkrene om høsten. Som liten syntes jeg det var nok dramatikk i pytten. Når høsten endelig kom med det første regnet, stormet jeg ut for å bygge demninger og kanaler. Senere har det ikke vært dramatikk jeg har søkt i mine naturopplevelser. Jeg forstår ikke helt de som hopper fra fjell, setter utfor stryk i kajakker og på flåter, eller utfor stupbratte skrenter på snowboard. Kan hende gir en ytre spenning en indre ro? En venn av meg sa det slik, etter å ha gjennomført historiens første basehopp fra Romsdalshorn;  -Jeg er alltid redd når jeg hopper, men det gir samtidig en god følelse!

Friluftsliv er et ord som smaker av barsk aktivitet. Du vet, klatre i fjell, gå tjue mil og skyte elg. Å være ute i naturen bør være en prestasjon, arven etter Nansen og gutta på tur, eller i det minste nyttig. Det er kanskje derfor så mange har med seg gevær eller bærbøtte? Så ingen skal tro at de er ute på planløs ferd. Andre tar på seg treningstøy, så turen får et skinn av trim. Jeg liker tjern. Å sitte med ryggen mot et tre, og se på det lille, rolige vannet. La ingen ting skje. Så skjer det likevel. Noen øyenstikkere har parringsleik, en vannkryper basker i strandkanten. Men mest av alt skjer det ting med meg. Når den ytre støyen blir borte, begynner det å myldre i hodet. Tankene kravler og kryper som maur i tue og det klør i hjernebarken. Det er mulig at det er grunnen til at så mange tar med seg støyen ut i naturen. Ikke alle trives med kløe. Jeg har truffet folk som har med seg radio på bærtur.

Det må jo da være lov å anta at de føler seg truet av stillheten, og det som følger med stillheten. Vi er jo så vant til å underholdes, og å forholde oss til omgivelsene. Når man slipper å ta stilling til alt og ingenting, som man gjør ved tjernet, da flyter tankene forklaret opp. Kano er et flott framkomstmiddel. Med litt øvelse kan man gli nesten lydløst over blikkstille vann. Fra kano har jeg sett ørn ta fisk og elg drikke vann. Det er noe kittelsensk over en innsjø i morgendisen. Som du forstår vil jeg forsvare både den udramatiske naturen og den udramatiske naturopplevelsen.

Friluftsliv er viktig for mange mennesker, men hvorfor? Nå finnes det utallige svar, felles for de fleste er vel det å oppleve noe annet enn hverdagen. Hente krefter, lade batteriet – eller hva man måtte velge å kalle det. Det er meningsløst å dele folk inn etter hva slags naturopplevelser de liker. De fleste varierer det da også en del. Det har med vane, og hvor man er oppvokst å gjøre. Jeg blir aldri et havmenneske, inni meg bølger endeløs granskog og stille vann. Så mye er skrevet om havet. Havdiktere er et velkjent begrep. Men det er poesi i små mengder vann også. De som ga navn til mitt favoritt tjern visste det. Nattjern. Det drypper av både mystikk og poesi.

[Dette er en gammel tekst fra 2003]

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i poesi, strøtanker og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Forsvarstale for pytten

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Forsvarstale for pytten | PARERGON -- Topsy.com

  2. øhhh, fra Hvaler her

    Søndagsturene rykker fortsatt i kroppen og gir meg snev dårlig samvitighet.

    Burde vel egentlig gå en søndagstur!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s