Oppfølgerens forbannelse

 ”Inopem me copia fecit”, roper Narcissus; overflod gjør at jeg ønsker meg mer. Det er ikke så langt fra, den nå etter hvert så gamle, rock & roll-devisen om at ”Too much is not enough”. Så gamle og selvopptatte greske guder, og mer moderne rockere (men kanskje like selvopptatte?) kan altså enes om at mye vil ha mer. Noen mener jo at akkurat det er et av hovedproblemene ved vår samtidige konsumentkultur – og at det ikke kan lede til noe annet enn undergang og elendighet.

Nå gikk det jo ikke så godt med Narcissus, som vi vet. Men det er altså ikke et nytt fenomen og selv om det kan ramme både guder og mennesker, så er det vel først og fremst et menneskelig anliggende? Og som sådan kanskje også et evig menneskelig fenomen? Vi får liksom aldri nok. Det er kanskje, som enkelte hevder, et samfunnsproblem. Men det er jo også litt trist, for det gjør jo at vi vanskelig kan lene oss tilbake og være fornøyd med tingenes tilstand.

Men utover å være både et samfunnsmessig og privat problemområde, så smitter det også over på populærkulturen. Særlig synes jeg det gjør seg gjeldende og tydelig når det kommer til spillefilmer. Jeg snakker selvsagt om oppfølgersyken. Blir en film en suksess, så kommer det gjerne en toer. Noen får vittige navn, men de aller fleste beholder originaltittelen med et romertall vedheng. Som regel stopper det ved II, men noen har jo blitt rene serier i kinoformat – som for eksempel Politiskolen. Jeg vet ikke hvilket romertall de blåkledde har nådd eller om de er ved veis ende, men det føles som om de har følgt meg hele livet.

Når det gjelder dette med romertall, så har jeg hørt at en filmversjon av William Shakespeares skuespill Richard II måtte få en annen tittel i USA. Man var redd folk ikke ville gå, siden de ikke hadde sett eneren. Dessuten vet jo alle at toeren ikke er like bra. For er det ikke alltid sånn? Selv de beste filmer får oppfølgere som ikke holder mål og som skuffer. Det er jo nesten som om det hviler en forbannelse over oppfølgere, i det minste så gjør i hvert fall ofte oppfølgere meg forbannet. For jeg gleder meg alltid til å gå på kino, men det føles surt å kaste bort to timer, eller mer, på en dårlig eller halvgod film.

Det er kanskje produsenter og regissørers selvopptatthet og grådighet som fører til at de ønsker å gjøre mer av det samme? De burde lære av Narcissus. For like flott som det er å være en ener er det aldri å være en toer. I idrettens verden er det å være en toer jamngodt med å være en taper. Det burde de tenke godt over der borte i Hollywood.

For høye besøkstall på oppfølgere skyldes nok vår iboende nysgjerrighet mer enn film nummer tos kvalitet. Mye vil ha mer, og det gjelder selvsagt publikum også. Det gir klingende mynt og knitrende sedler i kassa for produsenter og skuespillere. Men jeg skal forsøke å bli flinkere til å bare forsyne meg en gang av det som smaker godt.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i litteratur, shakespeare, strøtanker og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s