Dronning Mab

Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, bare bort, det eneste som betyr noe er å komme seg vekk. Bakken er sprukket og sår av for mye sol, for lite vann. Her er vannet bare minner. Her eksisterer vannet bare som et totalt fravær. Trærne er døde, tørre. De spriker mot himmelen som skjeletthender. Men himmelen har ingen nåde. Jeg løper. Landskapet er åpent. Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt. Jeg hører stemmer. De gir råd. Men jeg forstår ikke, jeg er ikke i stand til å vurdere. Jeg bare løper. Svetten tørker øyeblikkelig til salt på kroppen min. Tungen har skrumpet inn. Tungen har sprekker og sår. Jeg strekker hendene opp mot himmelen mens jeg løper. Men himmelen har ingen nåde. Jeg dreier av fra elveleiet. Jeg løper mot det største treet jeg kan se. Kronen er tørr og uten blader. Men det ser ut som om det er skygge der. Jeg kommer meg aldri bort herfra. Men jeg må bort fra solen. Jeg setter meg i skyggen, lener meg mot trestammen. Jeg føler likevel ingen trygghet her. Alt er dødt. Dødt og fravær. Ingen vind, ikke vann. Ingenting som gir liv. Jeg tørker ut. Selv skyggen fra treet er tørr og varm. Men stemmene har stilnet. Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det. Nå er det overhodet ingen trøst i det. Jeg savner ikke stemmene.

Jeg sitter her. Uansett hvor jeg ser, så er alt likt. Bare noen få, døde trær bryter landskapet, som er tørt, åpent og flatt. Jeg ser langt, men det er ingenting å se. Jeg faller til ro, ingenting har hensikt her. Jeg bare sitter, ser på ingenting, hører ingenting. Ingen uro, men heller ingen fred. Bare dødt, tomt. Jeg har ingen vilje, ingen grunn til å reise meg. Jeg skal bare forsvinne, bli borte, gå i ett med dette landskapet. Så ser jeg en bevegelse. Som ikke er min. Her hvor ingenting var å se.  Her hvor ingen bevegelse finnes. Noe tørt og fargeløst kommer krypende mot meg. Bare bevegelsen gjør den synelig. Jeg må flytte på meg for å se hva det er. Det er en slange. En død og tørr slange, et skjelett. Noe som vil meg vondt. Den er død og bærer med seg min død. Min død bærer den med seg som gift, som en levende gift. Snart skal heller ikke jeg være mer. Jeg er forsvarsløs, jeg kan ikke drepe det som allerede er dødt. Slangeskjelettet kommer fortsatt krypende mot meg.

Slangen som bærer med seg min død kommer krypende mot meg. Jeg behøver bare å rekke hånden frem, så kan jeg berøre den. Jeg gjør det, jeg strekker hånden frem, jeg tar slangen rundt nakken og løfter den opp. En liten dråpe rød og glinsende gift henger ytterst på den ene hoggtannen. Nå vet jeg hva jeg må gjøre. Jeg løfter slangen mot mitt eget ansikt. Med den ledige hånden knekker jeg av den underkjeven. Giften pipler ut av begge hoggtennene. Jeg lukker leppene mine rundt slangens hoggtenner og suger av all kraft. Munnen fylles av giften. Slangeskrotten slenger jeg fra meg. Giften bedøver munnen min, det svir i sprekker og sår. Smaken er vond og nummene. Jeg må ikke svelge. Jeg ser meg om etter et sted å spytte giften ut. Men himmelen har ingen nåde.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i skrive, strøtanker og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Dronning Mab

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s