Syng med det nebbet du har?

Utrolig mange norske artister, da tenker jeg på de som driver med musikk, bruker ikke morsmålet sitt til å utrykke seg kunstnerisk. De skriver tekster på engelsk og synger på engelsk. Helt ærlig, så er det vel mer eller mindre vellykket. Ikke alle er superstødige på uttale, og det kan jo bli ufrivillig komisk. Rettskriving er jo kanskje ikke så viktig, med mindre tekstene trykkes i cover eller på hjemmeside. Da kan det være mindre vellykket også. En annen ting er jo at det ofte skorter på idiomatiske vendinger, og at det rett som det er blir direkte oversettelser som overhodet ikke fungerer. For det er ikke lett å uttrykke seg på noe som, tross alt, er et fremmedspråk. Ja, det kan være vanskelig å uttrykke seg på morsmålet også. Det ser man jo fort, om man kikker i en diktsamling eller to – det hender at det ikke fungerer for de som har morsmålet som arbeidsverktøy, heller. Nei, det er mye som skal til for å få språket til å harmonere med det man har inne i seg selv. Gi ordene dybde og puste liv i dem. Det er som Ole Brumm (tror jeg det var), har sagt; Det hørtes så fint ut inne i hodet mitt.

Når det gjelder norske artister som synger på engelsk, så mistenker jeg at det ikke alltid høres så fint ut inne i hodet, heller. For det er kanskje en grunn til at man bruker utenlandsk, nemmelig for å maskere innholdet. Det er jo det de torgfører som argument ofte også, at det høres bedre ut på engelsk. Ja, det er jo, som jeg allerede har vært inne på, en sannhet med modifikasjoner. For det høres jo bare bra ut i den grad utøveren kan engelsk. Et annet argument er at det er engelsk som er rockespråket, eller popspråket. Nja, det er kanskje noe i det, for rocken er jo et amerikansk eller britisk fenomen – alt etter som man ser det. Men ingen norske, eller britiske, franske, tyske, belgiske eller svenske, forfattere ville drømme om å skrive romanene sine på latin, gresk eller hebraisk, fordi det er det som er litteraturspråket. Det ville være et svært så snodig argument. Men det ville gjort bokhøsten betydelig mer spennende.

Det var faktisk også en annen yrkesgruppe som holdt seg til et fremmedspråk, på toppen av alt et språk som de som de henvendte seg til, i svært liten grad forsto noe som helst av. Jeg tenker selvsagt på prestene som holdt sine prekener på latin. De holdt på med det en stund, men det begynner å bli lenge siden de gikk fra latinen og over til folkespråket. Nå finnes det til og med prester som er i overkant folkelige. Uansett, det handler jo om å kommunisere, og da bør man være rimelig sikker på at mottakeren forstår, også. Men som mange musikere sikkert vil si, så er jo musikk et internasjonalt språk i seg selv. Det har de sikkert helt rett i også. Jeg vet jeg har hørt på musikk hvor tekstene har vært på et språk jeg ikke kan (det er jo de fleste, det), og kost meg med det. Men jeg klarer likevel ikke å fri meg for tanken om at når det først skal være tekst som kan oppfattes som meningsbærende for lytteren, da bør den også være godt gjennomarbeidet.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i litteratur, musikk, skrive og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s