Tekst uten filter

Rekk opp handa, alle som har barn som bruker Internett? Ok, ta ned handa igjen alle dere som føler at dere vet mer om Internett og føler dere mer hjemme i cyberspace enn barna deres? Nei, jeg tenkte meg det, ja. Med den rivende utviklingen som har vært på den digitale siden av verden vår, så er det nok ganske mange av oss som henger igjen i steinalderen. For en PC er jo så uendelig mye mer enn en litt avansert skrivemaskin, særlig dersom den er koblet opp mot nettet. Selv husker jeg godt når vi skaffet oss elektrisk skrivemaskin. Jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg syntes det var en fantastisk nyvinning. Den hadde jo til og med rettetast. Før det måtte man bruke et sånt blått blekkviskelær som lagde krøll og hull i arket. Eller man kunne skrape bort det man hadde skrevet med en veldig skarp kniv. Men det var heller sjelden at det ble seendes pent ut. Selv med rettetast kunne det være nødvendig å skrive hele arket på ny, hvis det var litt for mange feil. Særlig om det var en tekst som skulle vises til andre. Skulle den det, måtte man selv gi det til den som skulle lese – enten personlig eller man kunne bruke posten.

Det er ganske fjernt fra dagens virkelighet. Tekster har blitt lette å rette på. Men kanskje er det ikke så viktig med rettskriving lenger, heller. Men den store, store forskjellen går nok mer på muligheten for å få andre til å lese det. For det å bringe teksten sin til en potensiell leser har blitt alt annet enn en personlig greie. Antagelig ligger det millioner på millioner av tekster, mange av dem anonyme, ute på nettet. Har man først gitt teksten sin et liv på Internett, så gir man fra seg all kontroll på hvem som leser det og hvem som bruker det videre. På en måte, i en perfekt verden, er det noe fint og demokratisk over det hele. Som om vi alle er en del av den samme teksten. Dessverre er det nok ikke sånn. Alle skriver nok mer eller mindre på sin egen tekst og tenker lite på eventuelle mottakere. Mange tenker kanskje ikke engang på at det kan finnes mottakere.

Det er nesten ingen filter lenger. Det er nytt, når det kommer til publisering av tekster. Den gode, gamle skrivemaskinen var fin den. For da måtte man nærmest banke skriften inn på papiret, det var et sabla slit å rette feil og det var lang, lang vei til en eventuell leser. Dermed skrev bare de som hadde noe å meddele. Etter at pc-en ble allemannseie sies det at romanmanuskriptene forlagene får inn, har blitt dobbelt så lange – i snitt. Det er nok ikke bare en god ting. Med chatting, blogging og e-post, så er det å gjøre teksten tilgjengelig for publikum – noen ganger av et helt uoversiktelig antall, bare et lite og lett tastetrykk unna. Faktisk er det jo så man nesten i vanvare kan sende ting fra seg. Skummelt. Det er jo nesten så man savner steintavlene og hulemaleriene.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i litteratur, skole, skrive og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s