En platesamlers bekjennelser

AC/DC live

Noe som har forundret meg i lang tid, er de store
kjønnsforskjellene som gjør seg gjeldende i forhold til musikk. Det
er stort sett gutter som er fanatisk opptatt av musikk, gutter i
alle aldre. Vi vet når første skiva kom og hvem som steppa inn på
trommer på tredje skiva. Selv har jeg over dusinet AC/DC-skiver, på
vinyl vel å merke. Selv som ihuga fan, må jeg innrømme at det låter
mye likt. Men det er nettopp det. Man vet hva man får og vil ikke
ha noe annet, den optimale eskapisme. Jeg tror de aller fleste
jenter ville nøyd seg med en AC/DC-skive, kanskje det også er i
overkant. Det er vi gutter som blir hysteriske samlere. For min
egen del vil jeg uten å nøle gi Kiss skylda. Det var det første
bandet jeg samla på. Jeg kom sent med, det må ha vært rundt 1979,
når jeg var ti år, – så det var allerede masse å få tak i. Det var
selvsagt om å gjøre å ha flest plater. Vi gutter skal jo alltid
måle oss mot hverandre. Selv verken løp jeg særlig fort eller kasta
langt med liten ball, men jeg skaffa meg masse skiver med åra!
Jentene syntes sikkert vi var rare. Mens vi satt rundt i hverandres
kjellerstuer og digga gitarsoloer utvikla jentene sosiale
ferdigheter. De var opptatt av sminke, klær og gutter. Større
gutter som hadde krøpet ut av kjellerstuene og anskaffet moped. Så
det er klart – jentenes platesamlinger var stort sett spinkle
greier. Noe Limahl og Flock of Seagulls. Pene gutter å henge på
veggen var nok viktigere enn hvem som spilte bass eller produserte.
Noe som for min del fortonte seg som livsviktig informasjon i mange
år. Det merkelige er at den kunnskapen lett kan dukke opp igjen når
jeg tar meg noen øl med gutta. Og det virker fortsatt som om det er
viktig informasjon. I hvert fall der og da. Men jentene har ikke
engang tatt vare på de gamle platene sine… Noe av det samme gjør
seg gjeldende på utøversida. Jenter synger litt, kanskje i kor –
der har vi den sosiale biten igjen. Gutter skulker skolen og sitter
på rommet med gitaren til fingertuppene blør. De som får det til
kan bruke det som sjekketriks. Musikere har draget. Det er ikke
alltid musikksamleren har det. Vil du bli med hjem å se på
platesamlinga mi, er ikke verdens beste sjekkereplikk. En solid
platebunke kan bare imponere andre gutter som samler. Men det er
klart, det handler ikke bare om å gjøre inntrykk på andre. At det
ikke gjorde inntrykk på jentene lærte vi raskt, så det var aldri en
motivasjonsfaktor. Heller en type komplettomani. Man må bare ha
alt. Noe band og plateselskap har skjønt, derfor alle alternative
utgivelser og limited editions. Vi lar oss helt frivillig lure og
synes det er artig attpå. Ett siste og avgjørende bevis på at
gutter forblir gutter – stort sett. Jeg overdriver og generaliserer
selvfølgelig. Det skal finnes, har jeg hørt, gutter som har et
uanstrengt og avslappet forhold til platekjøp og som ikke kan
navnet på en eneste bassist. Hvem vet – kanskje de sjekka jenter i
tenåra?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i musikk og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til En platesamlers bekjennelser

  1. Sjekk ut http://www.platehylla.no ! Her kan du legge inn platesamlinga di og vise den frem for hele verden ! (NB! Siden er under utvikling, og er langt fra ferdig…)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s